Bogstadveien på egen hånd

På hjørnet her av Parkveien og Hegdehaugsveien ligger en av Oslos mest myteomspunne restauranter. Det er til Lorry de kommer etterpå, gjestene på slottsball, på Aschehougs hagefester og NHOs maktmiddager.

Helt siden bygården ble oppført i 1870-årene har det blitt solgt vin og mat her. Den første kjøpmannen som drev Colonialvare- & Vinforretning her het Casper Haakensen. Inne på Lorry kan du fremdeles gå på det samme tregulvet som man gjorde den gang, og det er derfor det er ruglete, humpete og knirkete.

Året 1901 overtok Ringnes Bryggeri eiendommen, og fra nå av startet restaurantepoken. 

Men det var først i 1935 at restauranten fikk navnet «Lorry». Lorry er med andre ord et av Oslos eldste utesteder, noe som synes på den klassiske wienerstilen, med båser langs veggene. Her har servitørene hvite skjorter, svarte vester og bukser, fargede tversoversløyfer og klassisk hvitt forkle.  

Det uformelle spisestedet har blitt drevet av samme familie gjennom tre generasjoner. På 1960-tallet ble det omdøpt til «det bursjoaistisk kjedelige» navnet «Park-kaféen», men på folkemunne forble det Lorry.

Da «Homansbyens dagligstue» ble gjendøpt til «Lorry» i 1984, var ordfører Albert Nordengen tilstede, og man kunne lese i Aftenposten at «Ikke en strupe var tørr».

De to etasjene renner over av utstoppede dyr fra de fleste jaktmarker, antikviteter fra alle verdenshjørner og en like eklektisk kunstsamling som er innsamlet av Karl-Otto og kona Herdis Bauer siden de kjøpte stedet i 1978. Det blir voldsomt mye støvtørking. Mange kunstnere har brukt Lorry som studio, og flere har benyttet kunsten sin som valuta for å betale regningen.

Her oppfordres du til å ta en rundtur i lokalene. Et monter er fylt med dinosauregg og -tenner, samt skuespiller Jon Eikemos visdomstann. Terrassen strekker seg 7 meter under et vakkert glasstak. Toalettene byr også på rariteter. Den flere meter høye sjiraffen forsvant forøvrig på et nachspiel, men dukket opp igjen etter å ha blitt etterlyst på Facebook.

Flere «nachspieldramaer» har utspilt seg her, og det har blitt beskrevet som et must for en politisk journalist å være på Lorry. Det ble f.eks. masse skriverier etter at daværende næringsminister Trond Giske uttalte seg mer enn han burde på et nachspiel her med en gjeng næringslivstopper i 2012. Og etter den årlige slottsmiddagen i 2025 holdt Høyre-toppen Nikolai Astrup en knyttneve opp i ansiktet på politisk redaktør i Avisa Oslo, Eirik Mosveen, og fortalte ham hva han hadde lyst til å bruke neven til.

Videoer:

«Brann på Lorry», Dagsrevyen (12. feb. 1998), NRK

«Legenden om Lorry», Helgemorgen TV (1. nov. 2025), NRK

I hjørnebygningen her mot Hegdehaugsveien har det blitt drevet pensjonat helt siden bygget stod ferdig i 1900 (ark. Julius Foseid). Flere skilt signaliserer inngangen til «Cochs Pensjonat».  

Pensjonatet ble startet i 1927 av søstrene Coch – derav navnet. På den tiden var det to pensjonater i bygningen; Cochs Pensjonat og Mina Johannessens Pensjonat.  

I mellomkrigstiden oppstod det flere pensjonater. Det var bolignød, og her på vestkanten var det store leiligheter. Mange enker og døtre satt igjen med leiligheter som de ikke hadde råd til. Kondisjonerte kvinner hadde ikke det store yrkesvalget, så flere startet opp pensjonat hvor de disket opp med alle måltider og vask og rengjøring. Mange bygninger ble reist med dette formålet.  

Folk hadde hverken vaskemaskin eller oppvaskmaskin, og få menn kunne lage mat. Gjestene her på Cochs var fastboende ungkarer, som bodde to eller tre på hvert rom. Det var bad i hver fløy, toalett i trappen og vaskevannsfat på rommet. Det ble servert tre måltider om dagen i spisesalen, og kaffe og kaker i salongen som lå vis-a-vis.  

Pensjonatlivet ga også opphav til et nytt uttrykk. Ved bordet var det god oppdragelse å be om å få sendt over maten, men på pensjonatet var det enklere å strekke armen over og ta den selv. Derav ordet «pensjonatarm», eller «Norwegian arms» som det ble kalt i Irland.  

I dag er det få pensjonater igjen, men Cochs Pensjonat har gått den andre veien. Da det startet i 1927 opptok det én etasje. Med årene har det gradvis blitt utvidet, og i dag opptar det alle etasjene over butikkene. Kundekretsen har også endret seg. Først var enkeltpersoner fastboende, senere leide bedrifter plasser. En periode ble pensjonatet drevet mer og mer som et hospits, og beboerne var sosialklienter med store rusproblemer.  

I 1985 gikk pensjonatet over til hotelldrift. Da overtok eiere Anne-Karin og Isak Skram, som møttes mens de bodde her i 60-årene; hun som datter av eierne, han som innlosjert ung student. De gjennomførte en omfattende oppussing hvor det ble lagt inn bad på de fleste rommene. De lyse værelsene har nå egen kjøkkenkrok, så moderne ungkarer kan lage speilegg helt på egen hånd.  

Det har bodd mange kjente kulturpersonligheter på Cochs, og stedet er blant annet beskrevet i Lars Saabye Christensens roman «Halvbroren» (2002). Hovedpersonen, Arnold Nilsen, bor på rom 502 i 4982 døgn. Rommet har derfor fått navnet «Halvbroren», og et eksemplar av romanen ligger på nattbordet. På Cochs 75-årsdag var Lars Saabye Christensen her og leste høyt fra boken:  

«Jeg går ned til Cochs hospits. De har et ledig rom, 502 i øverste etasje, fars gamle rom. Jeg får nøkkelen og løper opp trappene. Gardinene er trukket for. Det knitrer i pæren når jeg slår på lampen i taket.»

Hegdehaugsveien og Bogstadveien har lenge vært kjent som det viktigste butikkstrøket på vestkanten. Men tidlig på 1800-tallet var gateløpet her kun en liten gårdsvei. Det var først etter at Slottet stod ferdig i slutten av 1840-årene at folk begynte å bosette seg vest for byen.

På 1870-tallet var Oslo i kraftig vekst, og avstandene ble et økende problem. Da hestesporvognen kom i 1875, gikk en av de første linjene opp Hegdehaugsveien her. Det var ikke tilfeldig at den gikk til Homansbyen. Der bodde nemlig pendlere med råd til trikkebilletter. Billetten kostet tre skilling – eller ti øre – per person. Hestesporvognene måtte praies ettersom det ikke var faste stopp.

Murgårdsbebyggelsen her i Hegdehaugsveien er karakteristisk for Oslo. De fleste forretningsgårdene er i klassisk og barokk stil og ble oppført mellom 1870 og 1900. Bygårdene har et nokså likt arkitektonisk uttrykk, der fasadene er variert noe i detaljering og utsmykking.

I 1927 kunne man beundre den første julegaten i Oslo.Mektige granguirlandre med kulørte stjerner var spent mellom husveggene her i Hegdehaugsveien. Inngangene var markert av to portaler med «Julen 1927» i transparent, og overalt strålte og funklet lys. 

Det foregående året hadde bakermester Sim. Solberg i Hegdehaugsveien returnert fra Stockholm med idéen om å gjøre Oslo til Julegatenes by. Fenomenet blusset raskt opp i andre gater, og «hele byen blev likesom spunnet inn i julens silkebløte spindelvev». Men det holdt ikke mange årene. Da Majorstuen og Bogstadveien Næringsforening (MBN) ble etablert i 1964, var det for nok en gang å spleise på felles julebelysning. I dag strekker julegaten seg fra Parkveien og helt opp til Majorstukrysset.

På begynnelsen av 2000-tallet bar området her preg av mange års bruk som populær handlegate, og de 100 år gamle rørene og ledningene i veistrekket var modne for utskiftning. I perioden 2011-2015  gjenopprettet derfor landskapsarkitektene i Bjørbekk & Lindheim gatens stil fra fordums dager. 

Hele gatestrekket ble gravd opp, fortauene ble gjort bredere, man fikk på plass nye lyktestolper, sykkelstativer, og søppelkurver utformet i en enhetlig stil. Flere sittebenker og mer beplanting langs fortauene har gjort gaten mer staselig. Fortauene er utført i mørkegrå granitt med integrert varme. Kantsteinene er lavere og har avrundede hjørner. 

To ganger i året arrangeres det bilfrie markedsdager her – én om våren og én om høsten. Da bugner det av folk i det som fremstår som en lang gågate. 

Hjørnegården her i Hegdehaugsveien 32 ble oppført i 1897 i nyrenessansestil (ark. Julius Foseid).

Om du tar en titt på loftsetasjen vil du legge merke til at den har en avvikende stil i forhold til resten av bygget.

Natt til 6. november 1938 var politioverkonstabel Arve P. Haug ved Hegdehaugen politistasjon på vei nedover Bogstadveien da han så at det brant i loftsetasjen her i Hegdehaugsveien 32. Loftstaket stod i full fyr og gnist-regnet slo opp. Haug løp til en brannmelder, knuste glasset med kølla og trykket inn knappen.

Like etter så han noe fryktelig: et menneske hoppet ut fra loftsetasjen mot Oscars gate. Skikkelsen så ut som en brannfakkel. Deretter falt et menneske til mot bakken. Etter få minutter kom en ambulanse og kjørte bort fire personer. Tre omkom da de traff bakken. Den fjerde, en ung dame, døde i ambulansen.

Da brannvesenet ankom stedet, tre minutter etter det mottatte signalet, var hele loftsetasjen et eneste flammehav, og det var ikke lenger håp om å finne levende bak døren. Flammene var synlige over hele hovedstaden.

Det var brødrene Per og Aage Brandstrup som arrangerte festen etter nylig å ha overtatt hoff-fotograf Karl Andersons forretning. Det var 40 år siden Anderson hadde startet bedriften, og «Andersons fotoatelier» her i loftsetasjen var pyntet til jubileumsfest. Atelieret så ut som et vinterlandskap med stjernehimmel. Det var oppført en «snehytte» av bomull og glitter, og det var dekorert med vattplater, kreppapir og papirlykter.

Ved siden av atelieret var det lagret kjemikalier og film. Disse eksploderte da ilden nådde fram. Anderson hadde brukt magnesium som blitz, noe som kan ha vært den rene brannbomben. Fotoatelieret var innredet med såkalte «sky-lights» – store glassvinduer innfelt i hustaket – for å skaffe tilstrekkelig lys. Disse vinduene sprakk trolig i begynnelsen av brannen slik at den fikk rikelig tilgang på oksygen. Alle de 40.000 fotografiplatene til hoff-fotograf Anderson strøk med, hvorav mange var av kongefamilien.

Dagen etter strømmet mange hit til brannstedet for å se, deriblant pårørende. Foran entrédøren lå 10 forkullede kropper i en haug. Folk så at bårer med omkomne ble båret ut til ambulansene. De fire som hadde hoppet ut av vinduene, ble identifisert raskt. Det var ikke tilfelle med de andre omkomne, som var forbrent til det ugjenkjennelige.

Ingen av de 29 festdeltagerne overlevde det som er den verste brannen i Oslos historie. Én og samme familie mistet 12 medlemmer. Brannkatastrofen etterlot sterke inntrykk. Flagg ble reist på halv stang og kringkastingen sendte sørgemusikk. En minnestund over de omkomne ble holdt over radio kl. 19.

Det hadde riktignok vært 30 gjester i selskapet. Den 30. gjesten var er ung kvinne som forlot selskapet før brannen brøt ut. Årsaken var at kavaleren hennes hadde brydd seg litt for mye om en annen kvinne. Det reddet trolig livet hennes.

Hegdehaugsveien skjærer tvers gjennom hjertet av Homansbyen. Her, på hjørnet mot Oscars gate, lå tidligere Homansbyens landemerke, det staselige «Homansslottet».

Det var i 1850-årene at høyesterettsadvokat Peter Jacob Homan (1816-1868) og overrettssakfører Henrik Homan (1824-1900) kjøpte løkkene «Frihedssæde» og «Frydendal» her bak det nyoppførte Slottet. Sammen planla brødrene å utparsellere løkkene og la kjøperne bygge villaene, på samme måte som det var gjort rundt Slottsparken, men høykonjunkturen førte til at all boligbygging stanset i byen.

Da sentrum ble ødelagt av brann i 1858 og en rekke av byens velstående familier ble husløse, fant Homan-brødrene at tiden var inne til å anlegge veier, regulere tomter og å bebygge disse etter en samlet plan som fulgte skjemaet fra slottsparkstrøket.

Under mange opphold i England hadde Henrik Homan sett moderne villabyer. Der var det grunneieren som oppførte alle villaene, gjerne tegnet av én arkitekt, for så å selge. Den unge, velutdannede arkitekten Georg Andreas Bull (1829-1917) fikk i oppdrag å tegne villaene her.

Høsten 1858 var man i gang med å bygge, og den nye villabyen – som folk døpte «Homansbyen» – skjøt opp raskt. Nesten alle villaene ble solgt til embedsmenn, og det dannet seg et særpreget miljø av professorer, hoff-folk, offiserer, jurister, amtmenn og departementsfolk – «intelligensen» i Christiania.

Arkitekt Bulls siste arbeider i Homansbyen var Homan-brødrenes boliger. I 1866-67 tegnet han det berømte Homansslottet. Den monumentale gården var holdt i engelsk sengotisk eller Tudorstil, men fikk et orientalsk preg da tårnene fikk spir i 1870-årene. På taket kneiste den herkulanske matrone.

Jacob Homan flyttet selv inn i den største leiligheten. I 1868 giftet han seg, 52 år gammel, med Ole Bulls datter Lucie, som var 22. Det korte og ulykkelige ekteskapet endte med at Jacob begikk selvmord. I etterkant var det byggespekulanter som oppførte de siste villaene i Homansbyen.

Etter 2. verdenskrig ønsket sterke krefter at de utradisjonelle villaene skulle vike plass for høyhus. I 1956 ble Homansslottet revet for å gi plass til et moderne kontorbygg (ark. Christian Astrup). Caltex flyttet inn her i Caltexgården i 1959. Mot Oscars gate var det en moderne bensinstasjon og mot Hegdehaugsveien fikk bl.a. postkontoret nye lokaler.

Da Homansslottet ble revet så var det brannvesenet som hindret «Den herkulanske matrone» i å styrte i avgrunnen. Det var trolig Jacob Homan som ønsket matronen satt opp på taket, muligens som en honnør til sin unge brud. Hun er en terrakotta-kopi av den romerske marmorstatuen med samme navn.

I dag skuer det byhistoriske klenodiet ut over gårdsrommet på Frogner Hovedgård, hvor Oslo Museum har tilhold.

På hjørnet her av det livlige krysset er det en liten hvileplass. Siden 1962 har statuen av Christiania-bohemen og norsk kabarets førstedame, Bokken Lasson, stått her med en lutt mellom hendene. Strengeinstrumentet ble hennes varemerke som folkekjær artist.

Det var litt bortenfor her – i Grønnegata – at hun vokste opp, som en av de åtte legendariske Lasson-søstrene. Kjælenavnet Bokken (uttalt med «å») oppstod ved en tilfeldighet. En dag moren satt med lille Caroline på fanget, sa hun: «Lille kroppen min!», og den to år yngre Mimi hermet: «Lille Bokken min».

Til barndomshjemmet søkte nesten alt som var av kunstnere i det gamle Kristiania. En av dem var Eva Nansen, polheltens hustru, som Bokken gikk i sanglære hos.

Sitt livs inspirasjon fant hun hos ekteparet Thaulow i Paris, hvor hun opplevde datidens populære litterære kabaretscener. I årene som fulgte, turnerte hun Europa rundt iført et selvkomponert fillekostyme. Hun sang taterviser, folkeviser og moderne kabaretviser, egenhendig akkompagnert på en 12-strengers lutt med pyntebånd.

Her hjemme samarbeidet hun med forfatteren Vilhelm Dybwad. Sammen startet de kabaret- og revyteateret Chat Noir i 1912 som hun var sjef for til 1917. Et av Bokken Lassons stjernenumre var «Tuppen og Lillemor», som var Dybwads tekst. De to giftet seg 1916.

Anerkjennelsen kom først med årene. På 90-årsdagen i 1961 ble hun hyllet ved en beneficeforestilling på Chat Noir. Året etter ble hun tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull.

I biografien om Bokken Lasson (2012) kan man lese at statuen her forestiller «den unge Bokken, men skulptøren Joseph Grimeland (1916-2002) har skapt en kvinne som er både ung og gammel; hun bærer alle aldre i seg.

Statuen var en gave til Oslo by (…). Den ble skjenket av skipsrederfamilien A.F. Klaveness, slektninger av Thorvald Klaveness, presten som en gang hadde lyst forbannelse over paret Bokken Lasson og Holger Drachmann. Bokken frydet seg. Hun mente at ingen annen by i verden hadde reist en statue over en visesangerinne - ikke engang Paris, som hadde fostret Yvette Guilbert.»

De daværende grunneierne av Oscars gate 19 stilte plassen her til disposisjon mot at kommunen skulle vedlikeholde den.

Under avdukingen var den 90-årige Bokken rørt. Flere hundre hadde funnet veien hit. Da hun klarte å si noe, var det:

«Hvis jeg har kunnet give noget, så vil jeg sige med Holger Drachmann: jeg er kun et instrument, mesteren på mig spiller.»

I 2012 – nøyaktig 100 år etter at Bokken Lasson startet Chat Noir – hadde Oslo Museum en utstilling om kabaretsangeren fra Homansbyen.

Video:

«Statue av Bokken Lasson avdukes», Filmavisen (24. mai 1962), NRK

I over 40 år var «Homansbyens Dronning» – eller «Dukke-Lise» som hun også ble kalt – stadig på farten her på vestkanten og i sentrum.  

Astrid Christensen (f. 1899), som hun egentlig het, var utdannet ballettdanser ved Johannesénske Danseinstitut. Der lærte hun blant annet det som het plastikk, nemlig kunsten å føre seg vakkert.  

Med rask og trippende gange forsérte hun bygatene og studerte menn inngående, på søken etter den store kjærligheten. En av dem som møtte Homansbydronningen var Einar Granum:  

«I sitt fargerike kostyme fra Napoleons-tiden, med hele drivhus i rødt, hvitt og grønt på hodet, og sko med sølvspenner, kunne hun dukke opp i nattemørket. Og hadde man tid til en prat mellom ett og to om natten, ble man sannelig underholdt. Dessuten fikk man tittel av herr greve, eller hertug, og hva nå slike kongelige undersåtter pleier hete, og det er sannelig verdt å ta med seg. Av sine egne får man jo helst titler som «din snile» eller i beste fall «din dust».»  

En av mytene som omspant Astrid var at hun hadde vært forelsket i en kjekk sjømann som omkom i Atlanteren. I et håp om at han en dag skulle returnere, og for at han skulle gjenkjenne henne, gikk hun kledd som den siste gangen de så hverandre. Hun var alltid sterkt sminket, med røde kinn og fargede lepper. Ofte var hun kledd i en skarlagensrød kåpe, med hvit krage, hvite vanter, hvit muffe og hvite strømper. Om sommeren brukte hun parasoll, pompadur og en stor kysehatt med blomster.  

Den kokette, lille dukken nikket og smilte til alle. Haakon B. Nielson beskrev henne som «en fargeklatt og et smil i vår grå by». Da Astrid Christensen døde i 1967 hadde hun kun en søster igjen.  

En annen byoriginal som hadde tilhold her i Homansbyen var den stillferdige og vandrende skrapsamleren «Luse-Frantz».  

Frithjof Kristiansen (f. 1883), som han egentlig het, drev en kull- og vedhandel da han mottok oppsigelse på eiendommen. Da han forlot butikken, fikk han kun med seg en trekjerre. Resten av livet jaktet han på flasker og metallavfall som han solgte til skraphandlere.  

Alle visste om mannen med kjerra. På folkemunne ble han kalt «Luse-Frantz», «Luseper», «Frithjof Kølamann» eller «Luse-Lars». Frithjof gikk alltid fillete kledd, men han hadde ikke lus. Det var trolig en nervesykdom som gjorde at han dirret og ristet som om han klødde.  

Hver dag flakket han vidt om i byen. Frithjof prutet aldri på prisen og betalte alltid kontant. Han var dypt religiøs og trodde godt om alle. Han satte sin ære i å greie seg selv, og var ikke villig til å innordne seg det tradisjonelle samfunnssystemet. En periode bodde han under en verandatrapp her i Homansbyen.  

Frithjof sovnet stille inn i 1958. Ettersom han ikke hadde nære slektninger, så sørget sognepresten i Trefoldighets menighet for dødsannonsen. Flere tusen viste ham den siste ære i bisettelsen, deriblant byens ordfører Rolf Stranger.  

Etter sin død har byoriginalen blitt foreviget i en vise av Lillebjørn Nilsen, og kjerra hans står i dag på Oslo Museum.

I hjørnebygget her i Josefines gate 23 holdt Homansbyens kolonialbutikk til i over 100 år.

Bygården ble oppført over to etasjer i 1863. Tredje etasje ble påbygd i 1883 for kjøpmann Olaus Syvertsen.

Da den 26 år gamle kjøpmannen etablerte seg her i Homansbyen, var det mange som spådde ham ille, og dikteren Welhaven utbrøt «Nei, se mig til den høker blant snobbene!». De velstående borgerne i Homansbyen fikk nemlig sine varer brakt hjem fra de store kjøpmennene nede i byen.

Men den unge kjøpmann forstod sin kundekrets. Han beregnet at manglende varer som måtte skaffes i en fart ville falle på hans part. Etterhvert ble forretningen populær og fikk besøk av nær sagt samtlige husstanders tjenestepiker, for Syvertsen forstod sin kundekrets:

«Han satte ikke sildetønnen, potetsekken og sirupskannen utenfor som det var vanlig skikk, tvertimot satte han opp fine høye skilter med gullsnitt som fortalte at han handlet med finere kolonialvarer, frukt og gode viner. Han begynte å føre varer av dyrere slag; franske sardiner, blå druer, utenlandske oster og ikke å forglemme «fine vine» av dyreste merker. Det varte ikke lenge før hustruene selv seilte inn i butikken»

Butikken ble en institusjon og fikk kjente kunder, som Camilla Collett, Andreas Munch og Peder Chr. Asbjørnsen. Til slutt måtte Syvertsen ha to kjørekarer og flere handelsbetjenter. Selv bodde han med sin familie over butikken.

Kun noen få av de gamle butikkinnredningene i Kristiania har overlevd. Her kan man imidlertid fremdeles beundre prakttaket som er fylt med symbolske frukt- og grønnsaksmotiver. Det fredede glasstaket ble malt i 1880-årene av malermester Krogh-Fladmark. Interiøret i Stockfleths kaffebar er inspirert av kolonialen.

Allerede på 1800-tallet var gatekrysset her ganske livlig. Hestesporveien passerte, og ikke langt unna var det en holdeplass for drosjehester. Bak «Syvertsenhjørnet» ligger det fremdeles en stallbygning hvor en uthvilt hest pleide å trå støttende til for å hjelpe sporvognen opp bakken.

Lisa Kristoffersen (1833-1924) – en av byens originaler – tok gjerne oppstilling her ved foten av bakken, hvor hun stadig var i kamp med kjørekarer som plaget hestene. Hun var respektert over hele byen for sin omsorg for dyr, og gikk derfor under navnet Dyre-Lisa, Bikkje-Lisa og «Kristianias våkne samvittighet».

I 1907 var hun med å stifte den første foreningen for dyrebeskyttelse, og etter sin død har hun blitt hedret som dyrebeskyttelsens pionér.

Bak de store trærne her ligger det en liten, grønn lunge midt i det som er en av hovedstadens travleste handlegater. Det gamle skiltet ved smijernsporten, hvor det står «21», vitner om at parken en gang var en skjermet villahage.

Brødrene Homan var bereiste og interessert i kunst og arkitektur, og sammen med arkitekten Georg Andreas Bull skapte de en romantikkens villaby. Her i Homansbyen representerer hvert enkelt hus en historisk stilart eller et kjent europeisk kulturområde. Camilla Collett beskrev området som en maskerade:

«Det fuldstændigste Maskeoptog af menneskelige Boliger træder her op i sælsom broget Blanding. Alle Nationaliteter synes at have sat hinanden stævne: Normanner og Gother, Tyrker og Chineser, Sarmater og Hanseater.»

Hagene i Homansbyen vakte beundring allerede ved starten. Poenget med villaen, helt siden begrepet oppstod i antikkens Italia, er at den kombinerer byens boligkomfort med landlivets fred. Etter engelsk mønster ligger villaene her fritt på tomten – på linje – og med velstelte og frodige hager foran mot gaten.

Homansbyens storhetstid tok slutt da den første parlamentariske regjeringen i Norge ble utnevnt i 1884. Med riksrettsdommen det samme året hadde Norge gjennomgått den kraftigste politiske rystelsen siden 1814, og tiden da landet mer eller mindre ble styrt fra Homansbyen var forbi.

I 1969 ble den nedre delen av hagen her i Josefines gate 21 utlagt til offentlig park, som fikk navnet Hygieaparken etter apoteket på den andre siden av veien. Det var Selskabet for Oslo Byes Vel som ønsket å stille hagen til disposisjon for eldre «som kan trenge hvilepauser når de utfører sine daglige ærender i området».

Gjerdet rundt ble beholdt, noe som bidro til at mange oppfattet parken som privat. Da friområdet her ble revitalisert i forbindelse med opprustningen av handlegaten, hadde man som mål å invitere folk inn ved å lage nye adkomster og gang-forbindelser.

Samtidig ønsket landskapsarkitektene i Bjørbekk & Lindheim å bevare den tilgrodde hagefølelsen. De store, gamle trærne er bevart. Her finner man klipte hekker, blomstrende busker, frukttrær og staudebed. Parken fremstår grønn og frodig, samtidig som den har blitt mer åpen og solfylt. Den nye belysningen gir den en karakteristisk kveldsstemning som øker trygghetsfølelsen.

Da parken ble gitt tilbake til folket i 2015 fikk den navnet Josefines park – oppkalt etter Josefines gate like ved, som igjen har sitt navn etter italienskfødte dronning Josefine, som var dronning av Norge og Sverige fra 1844 til 1859.

Videoer:
«Homansbyen i Oslo» (1973), NRK
«Homansbyen - individualistenes bolig» (1986), NRK
«Gård - villa - gods» (1996), NRK

Da Josefines park ble innviet her i 2015 hadde hagen fått nye, skjulte skatter.  

Ved hovedinngangen til parken møtes du av «Den proteksjonistiske høna». Det fjærkledde vesenet har blitt kalt «moderen til hele kunstprosjektet». Her har kunstneren Fredrik Raddum (f. 1973) laget en vokter som ruger på en diamant, noe som kan symbolisere verdi i form av noe vi begjærer eller drømmer om.  

Kunstprosjektet understreker betydningen av trærne her i parken. Det naturlige tyngdepunktet er den 6 meter høye skulpturen «Frondi tenere e belle», som betyr «sart og vakkert løvverk» på norsk.  

Det er ikke tilfeldig at skulpturen er et eiketre. Til «Bogstadveien Magasinet» fortalte Fredrik Raddum at han alltid har syntes at trær er fascinerende:  

— Uti fra et tidsperspektiv er vi forgjengelige i forhold til dem. Det er så mye historie i området og i trærne her. Tenk på alt det trærne har opplevd mens byen og all dens utvikling farer forbi. Hvordan blir det her om 100 år? Trærne får meg også til å tenke på fremtiden (…).  

Det 1000 år gamle og knudrete treet sitter på så mye historie og hemmeligheter at det tyter ut. Fargerike forgreininger siver ut av greinene på toppen i form av lekkasjer eller røyksøyler. Disse har primærfargene rød, gul og blå.

Ifølge Fredrik Raddum representerer fargevalget «det som er viktig, enkelt og rent. Samtidig er fargene utgangspunktet for alt, og kjernen i kunstnerskapet. Han mener de i denne sammenhengen kan representere regnbuen. Og ved enden av regnbuen ligger skatten. Kunstneren legger vekt på at dette kun er en av mange mulige tolkninger, og ønsker at det skal være opp til hver og en av oss å lage vår egen sannhet.»  

Kunstprosjektet bygger videre på idéen om parken som en hemmelig have. Intensjonen bak er å invitere inn og tilføre flere lag til hagen i form av hemmeligheter og henvisninger til uforklarlige naturfenomener. I hulrommene av det magiske treet skjuler det seg f.eks. tre store diamanter. Det finnes også noen tomme hulrom, slik at man kan tilføre egne hemmeligheter, eller skape egen verdi – så lenge høna tillater det..  

I tillegg består verket av en diamant som er skjult på et ikke angitt sted.  

Skulpturgruppen er støpt i bronse med patinerte og pulverlakkerte deler. Kvaliteten ble testet ut på åpningsseremonien, da flere barn så sitt snitt til å klatre i verket.

I krysset her med Professor Dahls gate går Hegdehaugsveien over i Bogstadveien.

Bogstadveien ble ferdig i 1861 som den siste delen av forbindelsen mellom hovedstaden og Sørkedalen og Bogstad. Den gamle veien ut av byen fulgte Professor Dahls gate og Majorstuveien, og gikk derfor opp bratte bakker over Hegdehaugen. Det var tungt når varer skulle bæres eller fraktes med hest og kjerre. Den nye veien var både kortere og slakere.

Mens det hersket murtvang sentralt i Christiania, så kunne man bygge hus av tre i forstedene. I 1878 ble området her imidlertid innlemmet i Christiania, og med årene ble trehusbebyggelsen rundt Bogstadveien erstattet av leiegårder av mur.

Hver murstein måtte bæres opp stillasstigene. Den samme veien måtte også læreguttene kravle med utallige bayer. For hva var en murer uten øl? De flinkeste murerne kunne stå høyt på stillasene og synge så det hørtes lang vei. Tryggve B. Steen husker murerne «som en sterkt summende kube», og nå og da kom de i munnhoggeri:

— Si hva du vil, Peder, jeg gir fa'en, men sju jæklar i min sjel om du får lov å si at jeg ikke er kammerat! Nå har vi arbeida sammens i flere år — ja huser'u den morran da vi tok den pene frua på senga!

— Ja, hu som hadde glømt å rulle ner gardina — hikk — ja, når'u siere! Det var et nydelig syn, Rudolf!

— Og da sang du hele formiddan, Peder, I min arm du skal ei fryse — — — fry-y-yse!

Det hendte også at murerne hang eller dinglet mellom to konstabler. Det var ikke så underlig at mange søkte trøst i flaska. Arbeidsfolk hadde det vanskelig, og fortjenesten var liten. Mange led direkte nød tross alt sitt slit, særlig de med mange barn.

Med årene fikk den hestedrevne kollektivtransporten en utfordrer. I 1894 fikk nemlig Bogstadveien sin sporvei – «Briskebytrikken» – som var Nordens første elektriske sporvognslinje. På folkemunne ble den kalt «elektrikken», som ble forkortet til «trikken», et begrep som ikke brukes i andre land.

Først rundt 1890-årene tok den langstrakte gaten form, slik vi kjenner den i dag, med forretningsgårder på hver side av en vakker aveny med brede fortau og klassiske lyktestolper.

Men veikrysset her kunne sett helt annerledes ut. I 1929 la reguleringssjefen i Oslo kommune, Harald Hals, fram en revolusjonerende generalplan for den fremtidige reguleringen av Oslo. I den skulle Bogstadveien bli en viktig ferdselsåre ut av byen. Planen innebar å anlegge en ny hovedtrafikkåre fra sentrum og gjennom Homansbyen, kalt Edvard Griegs gate, til en stor plass ved krysset her.

I dag høres det brutalt ut at man planla å jevne flere av de verneverdige villaene i Homansbyen med jorden. Og i tillegg skulle man rive alle bygårdene på den ene siden av Bogstadveien.

Boligbyggingen eksploderte i det tiåret sporveien ble anlagt, og stilretninger veltet innover landegrensene fra Amerika, England og kontinentet.

Her i Bogstadveien er det mange murhus fra 1880- og 90-årene, og nesten alle er bevart. Variasjonen i fasadene er stor, med relieffer, dekor og et rikt fargespekter.

Franckgården her i Bogstadveien 11 er et av de mest kjente byggene i gaten. Den staselige forretningsgården var inspirert av middelalder og renessanse med obligate hjørnetårn, spir, karnapper, trappegavl og buer (ark. Carl Michalsen).

I 1902 åpnet Johs. Franck en utstyrs- og manufakturforretning her som ble drevet i over 80 år. Butikken solgte alt fra herreekvipering, damekonfeksjon, gardiner, sengetøy, til linoleum og tepper. Spesialiteten var metervarer, kjolestoff og kåpetøy, som husmødrene kunne ta med seg til de mange sydamene i strøket.

Flere mente at hjørnebutikken ikke ville klare seg på grunn av den store avstanden til sentrum. Men forretningen lå ved trikkelinjen og kunne nås fra mange steder i byen. I 1920- og 30-årene ekspanderte den, og bygningens 2. etasje ble ombygget til butikklokaler. De bærende jernkonstruksjonene gjorde det mulig å åpne fasaden med store utstillingsvinduer. Lokalene ble lysere og mer oversiktlige, noe som stod i motsetning til 1800-tallets mer overlessede preg.

«Franck i Bogstadveien» ble en av byens ledende i bransjen. Alle kjente til butikken, på samme måte som Steen & Strøm. I «Det nye Oslo i tekst og billeder» (1933) kan man lese at butikken var imponerende stor:

«Overalt hersker der orden og punktelighet, og der er god plass til å bevege sig og ta de forskjelligartede varer i øiesyn».

Da Franck stengte dørene for godt på 1980-tallet var det nesten uvirkelig. Mange husker fremdeles det inspirerende varemagasinet med den hyggelige kaféen i 2. etasje. Men det hjalp lite da kjedene kom med varer til lavere priser.

Bogstadveien har helt fra starten av hatt et bredt spekter av spesialforretninger, men høye husleier og kjeder har ført til at de personlig eide småbutikkene har forsvunnet. Samtidig har de mange klesbutikkene blitt større.

Siden 2010 har klesbutikken Hennes & Mauritz holdt til her i Franckgården, og innvendig er det lite som minner om «gamle dager». Da var det gjerne også en bjelle over døren til butikken. Den ringte lystig når kundene kom og gikk, og når «bjella ikke stod» dagen lang var det et tegn på god handel.

Radio:
«Snart er det vinter Hos Franck i Bogstadveien i Oslo» (1949), NRK

I 1880 samlet rundt 200 av medlemmene i Christiania Arbeidersamfund seg – hovedsakelig «de maadeholdne» håndverkerne – og vedtok å stifte Kristiania vestre Arbeidersamfund.  

Foreningen måtte ha et passende lokale, og i 1889 ble den «smukke og rummelige» bygningen her i Bogstadveien 12 innviet (ark. Ove Ekman).  

Under en «særdeles vellykket Fest» holdt formannen en tale for de 600 prominente gjestene:  

«(…) Maalet er dette: At søge – til Gavn for os selv, vor Kommune og vort Fædreland – at forene alt hvad der her i vort lille Samfund findes af Kunst, Videskab og praktisk Virke i et mægtig skinnende Lys, Læg saa Du, gode Gud, Din Velsignelse til.»  

Det var ingen liten virksomhet Vestre Arbeidersamfund drev. I 2. etasje var samfunnslokalene, med bl.a. den store festsalen, en kafé og et røkeværelse. I 1. etasje holdt Sparekassen og Husflidskolen til, samt syv butikker som skulle finansiere driften. På toppen var det to «bekvemmeligheder til udleie». Men virksomheten gikk ikke bra. Allerede i 1908 var Vestre Arbeidersamfund oppløst, og to år senere ble bygget auksjonert bort.  

Salen har blitt benyttet til alt fra møter, teater, fester, dans, konserter, kabareter og ikke minst kino. I 1921 åpnet nemlig den første kommunale kinoen i hovedstaden her.  

Adkomsten skjedde via en bratt trapp opp fra Bogstadveien, som var fremhevet med en baldakin.  

Avisa Nationen fortalte at lokalet minst kunne «skaffe rum for et halvt tusen aandsforladte og kino-tørste sjæle». Kong Haakon og dronning Maud var ivrige kinogjengere her. Kapellmester Mischa Benedictow var flink til å velge ut musikken for orkesteret, og i stumfilmens dager var «Rosenborg Teater» en av landets mest populære kinoer.  

Under 2. verdenskrig var trylle- og scenekunstneren Arnardo blant dem som opptok rampelyset her:  

«På gamle Rosenborg kino åpnet han en forestilling, bygd på hypnose og suggestion, som det gikk frasagn om. Brave borgere ble invitert opp på scenen og drukket beruset på imaginær champagne og innviklet i kamp med særdeles usynlige maur. Det ble ikke mange forestillinger av det. Myndighetene gravde fram en paragraf som satte bom for den slags lek med folks sinnsliv.»  

Siden 2006 har klesforretningen Zara holdt til i den fullstendig ombygde bygningen, som har fått en ny inngang fra Bogstadveien og et nytt, smalt mellombygg mot naboeiendommen i Hjelms gate (ark. A38 arkitekter).  

Funkisgårdene her i Bogstadveien 20 og 22 er et av de mest spennende stedene i gata.

I 1929 la Harald Hals fram en revolusjonerende generalplan for den fremtidige reguleringen av Oslo. I den skulle sydsiden av Bogstadveien utvides, og den nye bebyggelsen skulle trekkes tilbake slik at veien ble bredere. Dette kan man tydelig se her.

Da eieren av Bogstadveien 22 søkte om å rive det 2-etasjes trehuset som stod her i 1929 for å bygge en forretningsgård, ble byggesøknaden avvist på grunn av «feil byggelinje». Den gikk ut fra den tidligere regulerte gatebredden for Bogstadveien, nemlig 15,7 meter (25 alen). I 1929 var imidlertid gatebredden regulert til 25 meter. Da boligblokken ble reist her i 1931 var den trukket 9,3 meter tilbake fra gaten (ark. Harald Sund og Sam Axelsen).

Men generalplanen ble aldri realisert, og Bogstadveien fikk i stedet tre kortere strekninger med bredere vei. Eldre trehus ble revet, men de øvrige murgårdene levde nok lenger enn Hals hadde forestilt seg – de lot seg ikke rive så lett. Her har man altså forklaringen på alle «ut og inn» i fasaderekkene i Bogstadveien. Det er derfor sydsiden her har en ujevn byggelinje, noe som har skapt åpne byrom med mer plass, luft og lys.

Da Bogstadveien ble oppgradert, rendyrket man disse byrommene for opphold, med sitteplasser, blomstrende trær og vannspeil. Etter mørkets frembrudd kan man se lyssirkler på bakken som stammer fra de høye mastene. Mønsteret i stålristene rundt trærne, lyspunktene og kumlokkene er beslektet med lyssirklene, med sine sirlige ringmønstre.

Da generalplanen ble fremlagt i 1929 var det livlig her i Bogstadveien med trikker og biler, hester, sykler og håndkjerrer. Drosjehester hadde gummihjul på vognene, så hestedrosjen var nesten lydløs på brolegningen. Om sommeren hadde derfor hesten en ørliten dombjelle til varsel.

Det unggutten Nils Jarmann la merke til mest av alt var at hestene gikk på gummisko. Men det var ikke kun hester som skulle skos. Bogstadveien ble tidlig gaten for å kjøpe sko, og her i Bogstadveien 20 har man kunnet kjøpe sko helt siden 1916.

Familiebedriften «Agnar Hagen» drives i dag av 4. og 5. generasjon. Hit har folk kommet i generasjoner når de har trengt noe nytt å gå med. Butikken selger sko til herrer, damer og barn. Utvalget i barneavdelingen må du krysse grenser for å finne maken til. De beste kvaliteter fra den store verden har funnet sin plass her hos familien Hagen. Med nye sko herfra kan du vandre stolt ut i Bogstadveien igjen, med lukten av nytt lær sittende i neseborene.

Da kunstneren Christian Krohg kom fra Paris i 1898 så var Kristiania nesten ikke til å kjenne igjen. Han hadde kun vært borte ett år, men det syntes å representere en hel menneskealder.  

I 1897 ble det meldt inn hele 1380 nye byggeprosjekter i hovedstaden, og eiendomsmarkedet ble et spekulasjonsområde. Men i 1899 brast boblen, og Kristianiakrakket etterlot en «uferdig by» med mange husgavler.  

Da man oppdaget at gavlene hadde verdi som reklameobjekter, opptod det et kappløp mellom de store tobakk-, margarin-, sjokolade- og såpefabrikkene, og de mange gavlreklamene ble et fargerikt innslag i gatebildet. Ofte ble kjente kunstnere engasjert til å utforme reklamen, som ble malt rett på murpussen av dyktige håndverkere. Men utviklingen ble også omtalt som en «gavl-epidemi», og en svensk farveekspert uttalte at han aldri hadde sett en by med så mange stygge gavler som i Oslo.  

Det stadig økende tilbudet av forbruksvarer i 1920- og 30-årene førte til at reklame ble et svært tydelig innslag i Oslofolk sin hverdag, og mellomkrigstidens reklameunivers var preget av sigarettreklamene. Oslo Sporveier var tidlig ute med å ta i bruk reklame, og da sigarettmerket Blue Master ble lansert i 1937, ble store illustrasjoner av sigarettpakker montert på trikkeholdeplassene her langs Bogstadveien.  

I 1957 var det nærmere 800 tobakksforretninger i Oslo som var fulle av reklame.  

I tillegg var mange gavlvegger dekorert med reklame for sigaretter og Tiedemanns Tobak.  

På 1970-tallet hadde imidlertid pipen skiftet lyd fra styresmaktene. Allerede i 1975 ble tobakksreklame forbudt, og alkohol-reklame fulgte etter på 1990-tallet. I 2004 førte «røykeloven» til at det ble forbudt å røyke innendørs på serveringssteder, og kampen mot «ulovlig reklame» ble intensivert. Dette fikk en nesten øyeblikkelig virkning på gatebildet. Alle skilt som oppfordret til kjøp og bruk av tobakk, måtte fjernes. Tobakks-forbruket i befolkningen gikk drastisk ned, og tobakksbutikker mistet inntektsgrunnlaget og måtte stenge.  

Men det er fremdeles mulig å oppleve gavlreklamer i Bogstadveien. Utenfor Clas Ohlson her dominerer et gigantisk kunstverk som er signert Einar Wilhelm Vedvik. 

Motivet er hentet fra en av de første reklamene som selskapet lagde etter etableringen i 1918.  

Bogstadveien har blitt kalt «vestkantens bakerigate». Hver dag kan man våkne til duften av nybakt brød og bakst her.  

Det er få matbutikker i handlegata, men det finnes fremdeles flere tradisjonelle bakere. De tre store – Baker Hansen, W.B. Samson og Baker Brun – lever fremdeles i beste velgående. Bakerne var innflyttere som startet bakerier i sentrum for så å få avleggere rundt om i byen.  

Familiebakeriet Baker Brun drives i dag av 6. generasjon, Magnus Brun, som overtok styringen i 2018 etter sin far, Axel. Den opprinnelige gründeren var Jacob Bentzon Brun (1807-1889), som startet bakeri i Bergen i 1827. Familien kan derfor kalle seg Norges eldste bakerfamilie.  

Bakeriet har holdt til her i Bogstadveien 30 helt siden 1911. Det var Herman Andreas Brun (1873-1944) som åpnet filialen i det beskjedne lille trehuset som stod her da.  

Fra slutten av andre verdenskrig var det kø helt rundt hjørnet her av folk som skulle ha kringler til kr. 3,50, og leverte inn 200 g sukker og 400 g smør. Det hendte at noen leverte salt i stedet for sukker, men det ble naturlig nok oppdaget.

Noen år etter freden ble det lille trehuset revet til fordel for den store betongkolossen som har raget her siden 1951. Stilmessig karakteriseres den som senfunkis. Av den vakre detaljeringen – f.eks. rekkverkene – kan man se at det ikke er hvilke som helst funkisarkitekter man har med å gjøre. Gården ble et av de siste arbeidene til Morgenstierne & Eide.  

Den bemerkelsesverdige bygården har et mangfoldig indre liv. Opprinnelig rommet den 2 konditorier, 6 butikker, en restaurant og et bibliotek, samt 79 hybler og 16 leiligheter. I første etasje har Baker Brun fremdeles sitt utsalg, og hver dag bakes det ferske brød og kaker her for hele byen.  

I 1975, da det ble innført forbud mot lørdagsbaking, protesterte bakermester Halvor Brun (4. generasjon). Hver lørdag kunne kundene her i Bogstadveien bl.a. få kjøpt såkalt søndagsbrød, som var like ferskt dagen derpå.  

Bakeriet har gjennomgått flere endringer oppgjennom årene. I 2010-årene solgte det unna nesten alle utsalgene i byen. En av fordelene ved å være små er visstnok å kunne gjøre ting på sparket. Da David Toska ble pågrepet for Nokas-ranet lagde bakeriet 100 Tosca-kaker, som ble annonsert med «Tosca-kake til innbruddspris».  

Bygningen her i Bogstadveien 30 har også enkelte intakte forretningsfasader i første etasje. En av dem er teak-fasaden til den lille butikken Marinka, som fremstår autentisk og hel, med utstillingsmonter og detaljering.  

Rundt år 1900 skapte overdådig dekorasjonskunst fest over hverdagshandelen. Siden da har mange praktstykker forsvunnet. En av de få gjenværende gamle butikkinnredningene skjuler seg her bak døren i Bogstadveien 27.

Gården ble tegnet i 1890 av den svenske arkitekten Carl Aaman i nyrenessanse-stil. Lenge holdt «Victoria Bageri og Conditori» til her, som var oppkalt etter den samtidige kronprinsessen av Sverige og Norge.

Det var andre tider og andre boller. Stiveskjørtene raslet, knappestøvlene trippet og frisyrene nikket, og konditoriet var lenge et av strøkets best besøkte. I bakgården lå det et bakeri og en stallbygning, og hestedoninger brakte ferske bakervarer til beboerne i strøket.

De velbeslåtte Kristiania-kjøpmennene som ga innredningsoppdragene i 1890-årene hadde råd og anledning til å koste på seg status-lokaler. Glassmestre, snekkere og dekorasjonsmalere ble hyret inn for å lage enhetlige interiører av høy håndverksmessig kvalitet. Utformingen var tyskinspirert, og kom hit med vandrende håndverkssvenner over Kontinentet.

Da lokalene her ble restaurert i 1960, måtte snekkerne skifte verktøy rett som det var. Det knallharde eikepanelet i innredningen slet nemlig hardt på høvlene og knivene. Etter å ha sandblåst vekk mange lag med maling kom det vakre grågylne treverket til syne.

På 1980-tallet bestemte Thon-gruppen at tiden hadde gått fra legendariske Victoria Konditori. Voksne Majorstuen-damer visste knapt sin arme råd da eiendomskongen Thon kastet ut kakene til fordel for blå dresser, musserende vin og caffe latte. Jappetiden hadde kommet til Oslo, og eiendomsdirektøren Halgrim Thon var bestemt i sin mening:

– Det ble ikke nok penger av napoleonskaker og kaffe, skjønner De!

«The Broker» ble etablert med et smell her i 1985. Som navnet tilsier var meglere særlig velkomne, og champagnen fløt ofte i strie strømmer. Endelig fikk Oslo-borgerne et alternativ til kaffistova. Stedet ble en suksess blant fiffen, studenter og arbeidsfolk, og i flere år kom den tidligere nakenmodellen Linda Johansen hit hver lørdag for å spise egg og bacon på slaget kl. 12.

I dag er ikke kaféen lenger bare et sted for nyrike japper, og folk er ikke like opptatt av å se champagnekorker fyke til værs. Det som var en wiener- eller franskinspirert café fremstår i dag som en engelsk pub. Lokalet har en unik blanding av gamle rustikke gulvplanker og grønne speilflater som er rammet inn av sirlig utskårne takbjelker og sprosser. En ny bardisk er bygget opp i gammel stil og man har fått på plass nye, klassiske lysekroner i taket.

Man kan fremdeles bruke en hel dag på å stirre i taket, som er fredet av byantikvaren. Sitter du ved et av de store vinduene får du i tillegg utsikt til «gatelivets forestilling» rett utenfor.

Under 1. verdenskrig stoppet handelen med utlandet opp, noe som rammet Norge sterkt.

Matmangelen var så stor i byen at kommunen vedtok å opprette utsalg av viktige matvarer. I perioden fra 1915 til 1927 ble det derfor drevet kommunale utsalg flere steder i byen. Et av dem befant seg i den lille bygningen som stod her i Bogstadveien 39. Her kunne man få kjøpt matvarer som kjøtt, poteter, grønnsaker og fisk.

Den funksjonalistiske bygården som står her i dag ble først oppført i 1932 (ark. Victor Schaulund). De langstrakte balkongene er typiske for tidsepoken, og det smale båndet som markerer skillet mellom 1. og 2. etasje avrunder bygningens hjørne på en elegant måte.

Bogstadveien har forandret seg mye oppgjennom årene. I dag er det kjedebutikker som dominerer, og nisjebutikkene er i mindretall. Men slik har det ikke alltid vært. For 100 år siden var det mange småbedrifter i handlegaten.

I gården her finner du representanter for de mange smågeskjeftene som har vært med på å gi Bogstadveien særpreg. Det er nettopp slike butikker disse gårdene ble bygget for.

«Majorstuen Te & Kaffe» er en av de få gjenlevende nisjebutikkene i handlegaten. Den startet opp som kaffeforretning i Homansbyen i 1928. Den lille kaffe- og tebutikken har holdt stand her i Bogstadveien 39 C helt siden 1930-tallet, og er med det en av de eldste butikkene i gata.

Når du åpner døren til den intime forretningen slår duften av te og kaffe mot deg. Butikken kan friste med over 150 ulike sorter te. Skal du ha Darjeeling 1. Flush – det vil si det første skuddet som plukkes av denne busken som vokser i Himalaya – så må du ut med en hel del kroner. Darjeeling 1. Flush er teens champagne, og te-kjennere har stått i kø utenfor butikken når den kommer om våren.

De gamle kaffe- og teboksene i lokalet skaper en stemning fra fordums tid. Ved den originale inngangsdøra er det festet en bjelle, og fra taket henger det en vakker, gammel lampe. Bak marmordisken kan du fremdeles skimte det gamle kassaapparatet på gulvet. Det går kun til 99 kroner, og når man handlet for over 100-lappen måtte det derfor sveives flere ganger.

Teen har sin høysesong på høsten og vinteren, mens det selges kaffe hele året. Hver dag kommer stamkunder inn hit for å hente posen sin med nykvernet kaffe. Majorstuen Te & Kaffe er også gavebutikk i kaffe- og teutstyr.

På fortauet under takskjegget står det en «hvilebenk» for kunder.

Forretningene som spesialiserer seg på egne matfelt blir stadig færre, det være seg slakterier, bakerier eller fiskehandlere. Lenger ned i Bogstadveien lå det tidligere ikke mindre enn tre slakterforretninger innenfor et område med en radius på snaue 100 meter.  

I mange år har det vært fiskeforretning under forskjellige navn her i Bogstadveien 39 (med inngang fra Schultz gate). Gjennom vinduene kan du studere utvalget i ferskvaredisken, hvor man fristes av renset og oppskåret fisk mellom opphakket is.  

På 1950-tallet hadde Oslo over 200 fiskeforretninger. I dag er det kun noen få igjen utenom fiskediskene på kjøpesentrene.  

«Georg A. Nilsen» er en av de eldste butikkene i Oslo. Den er Oslos eldste fiskeforretning, og etter all sannsynlighet også Norges eldste fiskeforretning. Når du åpner døren til butikken vil du møtes av en helt særegen lukt.  

Butikken ble etablert i 1901 av Georg Alfred Nilsen (1874–1955) på den gamle Fiskebrygga i Kristiania. Senere hadde forretningen lokaler på Frogner.  

I 1999 flyttet de hit til Bogstadveien, hvor de fremdeles holder stand. I alle år har firmaet tilhørt familien Nilsen.  

Norge er en sjømatnasjon, men kunnskap om fisk er en mangelvare. Tidligere var fisk hverdagsmat og kjøtt festmat i Norge. Nå er dette snudd på hodet.  

Før i tiden stod grossister, butikkfolk og kokker i kø for å kjempe om den beste fisken som kom inn til Fiskehallen i Oslo. I dag er det kun noen ytterst få fiskehandlere som tar turen i grålysningen for å sikre seg den beste fisken. Selv møter «Georg A. Nilsen» alltid opp på Fiskehallen tidlig om morgenen for å håndplukke de beste råvarene. Hver dag legges fisken ut. Hver kveld pakkes den ned.  

Fiskevariantene som du finner her er stort sett ferdig filetert eller omgjort til ovnsklare måltider. Det er nemlig ingen som kjøper hel fisk lenger, ettersom alt skal være lettvint. Husmor finnes ikke lenger, og ungdommen tåler ikke å få fiskebein i munnen. Da må butikken gjøre alt forhåndsarbeidet.  

På noen områder kan ikke kjøpesentre måle seg med spesialforretninger. Det gjelder spesialistenes varekunnskap og betjeningens kundebehandling. Over tid bygger det seg opp et forhold med de faste kundene. De ansatte formidler kunnskapen de besitter og gir råd om tilberedning og servering.  

Her hos «Georg A. Nilsen» følger fiskesortene og viltproduktene årets sesonger. I mars er det spesielt torsk, i april kommer hvalkjøttet, i juni villaksen, i august krabbe, senere på høsten kreps og hummer, og nærmere slutten av året rakfisk og lutefisk.  

Butikken har et eget basseng som er fylt med levende hummer.

I dag gjennomgår byens sentrum en transformering – i likhet med de fleste storbyene i vår del av verden – der bygninger får ny bruk.

På flere av bygningene i Bogstadveien og Hegdehaugsveien er kun fasadene bevart, mens alt som forteller om bygningenes innvendige historie, er fjernet. Valkyrien senter her er et eksempel på denne utviklingen.

Kjøpesenteret ligger i det som tidligere var 5 eldre eiendommer (Valkyriegata 1-3, Bogstadveien 45 og Ole Vigs gate 22/24).

Før ombyggingen var det tett med butikker her. I 17 år satt forfatteren Jo Nesbø på Kaffebrenneriet og skrev. Da kaféen stengte for å lage kjøpesenteret så virret han rundt og lette etter et nytt skrivested.

I 2014 ble eiendommene byggemeldt sammen. I bakgården var det en over 100 år gammel brødfabrikk, en høy fabrikkpipe og en hestestall. Under ombyggingen ble de gamle fasadene, industribyggene og bakeripipen bevart.

Kjøpesenteret her i det gamle kvartalet åpnet på verst tenkelige tidspunkt – midt under koronapandemien i 2020. Utenfra kan Valkyrien virke anonymt. En plakat ved inngangsdøren forteller hvilke butikker som finnes.

Her kan man si at man inviteres inn i én bygning, og går inn i en annen. Mellbye Arkitektur har skapt et interiør bestående av moderne betong og lette stålelementer. Fra gatenivå kan du ta rulletrapper til over- og underetasjen, hvor du blir møtt av åpne, glassinnkapslede butikklokaler. De fleste er klesforretninger. I underetasjen finner du matbutikker og et Vinmonopol.

I Valkyrien er det som tradisjonelt er gang- og fellesområder også fylt med varer. Det gamle bakeriet, som er beholdt i den sentrale delen av senteret, fungerer som en forbindelse mellom fortid og nåtid.

Forhatt barn har mange økenavn, og fasadebevaring har blitt kalt fasadisme, skjermbevaring, skall-bevaring og disneyfasader. Gjennom fasadebevaring blir miljøverdier som byrom og gateløp bevart, mens bygningens autentisitet og integritet går tapt. Som fortalt av etnologen Arne Lie Christensen:

«Allerede da husene ble bygd, ble fasadene oppfattet som bygningenes festdrakt, og det var ikke alltid noen direkte sammenheng mellom fasaden og det innvendige, selv om kontrasten nå er blitt mye større. I dag – som den gang – danner fasadene vegger i byrommet, og de betyr svært mye for vår opplevelse av at vi befinner oss i en gammel by.»

I 2021 ble rehabiliteringen her nominert til Oslo bys arkitekturpris.

I 1890-årene spredte bygårdene seg oppover Bogstadveien, og ved århundreskiftet var det en tydelig dannet trekantet plass her mellom Bogstadveien og Valkyriegata.

Trikken kom opp til Majorstua i 1894, og fire år senere ble Holmenkollbanen ført ned til samme stasjon. Folk som måtte skifte vogn på Majorstuen stasjon ønsket derfor en direkte forbindelse til bykjernen.

Høsten 1912 graves det ut en 2 km lang tunnel nede i leirmassene. Prestisjeprosjektet skal løfte lille Kristiania opp i en eksklusiv liga sammen med storbyer som London, Paris, Berlin, Budapest og New York.

Den 23. oktober 1912 lød et drønn som ikke kom fra dynamitt, men av 800 kubikkmeter masse som forsvant ned i dypet. Trikken hadde nettopp passert, og sporveislinjene hang «som en bro over det gapende hull». Det var et under at ingen liv gikk tapt. Brått ble prosjektet forvandlet til en skandale, og arbeidet stoppet inntil erstatningen for de omfattende setningsskadene var avgjort.

Men når man først hadde hullet kunne man like godt lage en stasjon her, og etter 16 år med strabaser ble Valkyrie plass stasjon åpnet, i nyklassisistisk stil (ark. Kristofer Lange). Da den stengte i 1985 var det pga den korte avstanden til Majorstuen og vanskelighetene med å forlenge perrongene. Siden har stasjonen ligget i stummende mørke, med unntak av julepynten som har lyst den opp siden 2012. Mange har fått et forhold til stasjonen etter å ha sett NRK-serien «Valkyrien» (2017).

Over bakken har det også skjedd ting. En periode var det langt til nærmeste offentlig toalett, og det samlet seg så mye avføring at stedet ble kalt «Lasaronparken». Men snart ble det anlagt nye plener og plassen ble et populært romantisk møtested, kalt «Enkeparken».

Navnet Valkyrie plass henspeiler for øvrig på valkyrjene i norrøn mytologi. I Valhall bærer de drikke rundt til æser og einherjer. Med årene har det også vært gjort forsøk på uteservering her på plassen. Bjørn Brøymer beskrev boden som står over trappene til stasjonen i Aftenposten i 1992:

«Det gatekjøkken som nå står der og forstyrrer en gild, åpen plass i Oslo by, er et tempel for fett og nasjonale pølser. Trer man inn i denne pommes-frites-helligdom, blir man straks overfalt av en fettstank så intens at den setter seg i tøyet.»

Valkyrie plass fremstår i dag som en attraktiv park, med vakre omliggende bygårder. Det er ikke rart den kalles for «Lille Paris».

Videoer:
«Valkyrien» (2017), NRK
«Juletrikken i Oslo og juleutstillingen på Valkyrie plass stasjon», Distriktsnyheter Østlandssendingen (4. des. 2018), NRK
«Julepyntet Valkyrien stasjon», Distriktsnyheter Østlandssendingen (4. des. 2014), NRK

Her på Valkyrie plass kneiser en naken kvinneskikkelse på sin høye granitt-sokkel.

Verket, som er utført av billedhuggeren Nic Schiøll, består blant annet av femten og et halvt tonn mørk labradorstein utformet som en fontene og en obelisk. Granitten er tilført relieffer med stiliserte og symbolske motiver.

Skulpturfontenen ble gitt i gave til Oslo av Frydenlunds bryggeri i forbindelse med bryggeriets 100-årsjubileum i 1959. Dette forklarer hvorfor piken på toppen holder en humleranke, ettersom humle utgjør en viktig bestanddel i ølbrygging. Opprinnelig skulle skulpturen plasseres i nærheten av bryggeriet – i krysset Pilestredet/Parkveien – men Harald Hals sin generalplan fra 1929 førte til at det ikke ble plass der.  

Nic Schiøll (1901-1984) var svært produktiv som billedhugger og utførte mange offentlige arbeider. Alle hans statuer er preget av samme frontalitet og glatte overflate, og Schiøll prøvde seg aldri på noe nærgående psykologisk studium. Han fulgte heller sin ungdoms parole om å stille billedhuggerkunsten i samfunnets tjeneste, noe han gjorde ved å legge vekt på et enkelt formspråk og et ukomplisert idéinnhold. For sitt kunstneriske virke ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull i 1950.  

Selve bronseskulpturen her på Valkyrie plass, som kneiser på obeliskens topp, har fått navnet «Piken med humleranken». Da piken ble høytidelig avslørt her i 1960, mistet ranken noe av sin symbolske funksjon.  

Men i 1973 argumenterte forfatteren Even Hebbe Johnsrud for at bronseakten fungerer i miljøet:  

«I sin klassisistiske form og kjølige distanse fra betrakteren er skulpturen med å markere bydelens preg av bedre vestkant, godt hevet over ideologiske stridigheter og sosial problematikk. En søt og beskjeden anti-valkyrie til visuell glede for et publikum som antagelig finner Wagner litt vulgær og nordiske skjoldmøyer umoderne.»

Video:

«Avduking av statuen Piken med humleranken», Filmavisen (6. okt. 1960), NRK

Den 9. april 1940 ble Norge angrepet av Tyskland, og landet var besatt av tyske tropper i over fem år. For handlegaten her i Bogstadveien var okkupasjonen problematisk på flere måter.

Først forsvant varene fra de europeiske koloniene, som sukker, kaffe, kakao, sirup, bananer og appelsiner. Så ble det også mangel på norske produkter som kjøtt, flesk, egg, fisk og grønnsaker. Det som kom til butikkene, var stort sett rasjonert og/eller erstatningsvarer.

Det var stor varemangel, og butikkene solgte det de fikk inn. De trengte derfor ikke å avertere, og det var lange køer mange steder. Et stort byttemarked vokste opp, og folk kjøpte varer de ikke trengte, som de byttet i varer de trengte.

Det var rasjonering på andre nødvendige varer som klær og sko, noe som førte til utstrakt gjenbruk. Butikkene solgte brukte varer og foretok reparasjoner, og det kom en Reparasjonsservice og to butikker for Sålingseksperten.

Under okkupasjonen var det også mangel på drivstoff, noe som førte til at Oslo Sporveier opprettet en godstrikkerute.

Boligsituasjonen var i tillegg krevende. Det ble knapt bygd nye boliger, og tyskerne skulle innkvarteres. Private hjem ble rekvirert, blant annet her i Bogstadveien. Når det gjelder utkastelser, står aksjonen mot jødene i en særstilling. I 2015 ble det lagt ned snublesteiner her utenfor Bogstadveien 60 til minne om sju jøder som ble arrestert av norsk politi og sendt til sin død.

Familien Reichmann bodde i en leilighet i 2. etasje her i bygården. David Michael Reichmann (f. 1916) var gift med Anra Frume (f. Jacubowitz 1910), og sammen hadde de en liten sønn, Gerhard Benny (f. 21. mai 1942). David Reichmann drev en frukt- og tobakksforretning like ved Tøyen skole. Her bodde også broren Arne Reichmann (f. 1922) som var kontorist. Den 26. november 1942 ble alle fire deportert med transportskipet Donau og drept i Auschwitz.

I bygården bodde også skredderen Abel Reiff (f. 1893), som var gift med Reichmann-brødrenes søster Cecilie (f. 1910), samt Leopold Wulff Reiff (f. 1887), som drev sitt eget konfeksjonsverksted i Lørenskog. Disse tre ble også deportert med Donau og drept i Auschwitz.

Ifølge jødisk tradisjon dør et menneske to ganger – først ved jordlig bortgang, deretter når navnet sies eller tenkes for siste gang. Tidlig på 1990-tallet brukte den tyske kunstneren Gunter Demnig denne tenkemåten som utgangspunkt for kunst- og minnesmerkeprosjektet «Stolpersteine» (snublesteiner).

Steinene er en påminnelse om at Holocaust foregikk også her og ikke bare et annet sted, langt borte. Når vi «snubler» over disse minnesmerkene, vil vi forhåpentligvis forstå at navnene vi leser representerer levende mennesker.

Stolpersteine:
www.stolpersteine.eu/en

Videoer:
«Jødene i Norge» (1967), NRK

«Holocaust - Tidsvitner», Fakta på lørdag (2004), NRK

«Husk oss til livet» (2015), NRK

«Last: Jøder» (2020), NRK

«Siste snublestein», Dagsrevyen (1. sep. 2022), NRK

Første verdenskrig førte til dyrtid, og det ble bl.a. reist kritikk mot de høye prisene i hovedstadens restauranter. Da Christiania Folkerestauranter ble opprettet i 1914 var det for å tilby «enkle og rimelige spisesteder». I 1921 åpnet den 7. folkerestauranten, «Den Gamle Major», sine dører her i Bogstadveien 66.  

Den «smaakoselige kaféen» ble til med inspirasjon fra fortellingene om «Major von Knarren» av Vilhelm Krag. De humørfylte illustrasjonene av «den berømmelige majors bedrifter» har prydet veggene her helt siden stedet åpnet. Bildene hang lenge løst på kroker, og flengen i det ene bildet skriver seg fra et opptrinn med en ustyrlig gjest. På nettsiden til Den Gamle Major oppgis det at bildene er laget av den kjente karikaturtegneren Olaf Gulbransson. I aviser fra åpningsåret står det imidlertid at «kopiene er mesterlig laget av Thoralf Kloumann».  

I Morgenbladet kunne man lese at den barske krigerens «mave vidner om, at han har vanket paa steder, hvis kokker maa ha været mindst likesaa flinke i faget som folkerestauranternes kjøkkenchefer.»  

Etter store idrettsstevner på Frogner stadion kunne man roe seg ned her, og i en krok av lokalet samlet det seg ski og staver fra gjester som ikke kom lenger enn hit på sin vei ut i marka. Skjenkereglene var det så som så med, og serveringsdamene serverte sherry fordekt på kaffekanne.  

Den sagnomsuste kaféen har vært gjennom flere endringer. Den første uken etter nyåpningen av 2. etasje i 1979, fikk alle pensjonerte majorer som måtte dukke opp, gratis servering av von Knarrens svinefilet, Fenrikens egen biff, Dragonens sildeanretning, Rittmester-stek, Pepperstek Husar, Tambur-stek eller Paradegryte. Restauranten skulle visstnok leve opp til valgspråket til Major von Knarren, som er «Immer bereit!».  

Da Den Gamle Major ble overtatt av Olav Thon i 1984 hadde restauranten hvite duker og stramme skjenkeregler. I dag er det restauranten «Gate of India» som holder til i 2. etasje.  

Den Gamle Major er likevel en av de brune kaféene som har overlevd, selv om 1. etasje i dag fremstår mer som en engelsk pub. Bardisken, som er inspirert av gotisk kirkearkitektur, er designet av en engelsk spesialist på nostalgisk interiør. Ved inngangsdøren kan du skue ned i kjelleren gjennom en glassplate, og innerst i lokalet er toalettene skjult bak en bokhylle.  

Videoer:

«Med tegneren Olaf Gulbransson fra Trangvik til Tegernsee» (1968), NRK

«Major von Knarren» (1971), NRK

Den Gamle Major, «Dagny Bjørnson Gulbransson - minner fra Tegernsee» (1985), NRK

Vet du hvorfor området her ovenfor Hegdehaugen heter Majorstuen?

Det var i 1750-årene at Michael Wilhelm Sundt (f. 1729) forpaktet den 70 mål store løkken som lå under Nedre Blindern gård. Her, hvor Majorstuhuset står i dag, reiste han en liten stue. Tømmerhuset lå langt fra bykjernen, og var omgitt av langstrakte marker, med Majorstubekken rennende like bak. Herr Sundt var en aktet mann som oppnådde kapteins rang. Han hadde dessuten rang som kavalerimajor. Folk kalte ham derfor for majoren, og stua hans for «Majorstua».

I 1759 døde den gode major, kun 30 år gammel, men Majorstuas popularitet tok ingen skade av den grunn. Den ble omgjort til et traktørsted, noe den var til sine dagers ende. Her kunne svette Christiania-borgere leske sine tørre struper med en bayer. De store og frodige poplene ga etterlengtet skygge på sommerhete dager.

Så sent som i 1898 ble Thomas P. Krag slått av «Hvor sært Majorstuen laa til, saa ensomt paa den store Slette, og skygget av to, tre høje Træer. Den minded om Huse paa ensomme Steder, disse hvorom der synges i gamle Ballader.

(…) den gamle vert (…) trakterte med bøf og koteletter med noget rødvin, som vi blev tunge i hoderne av. Senere paa kveld kom tre russiske sjømænd stolpende op, der lugtet av krebs og peper, og de knaset endnu skaller mellem tænderne og snakket løs i noget uforstaaeligt sprog. De gik sin vei efter en stunds forløp; men majoren slog sig sluttelig ned hos os, og drak sig drukken i sin egen laddevin og snød os i kort. (…) Naar vi var blit lystige og maanen kom op, gik vi henad den store Kirkevei, nu og da syngende mot maanen.»

Men det ble fort slutt på freden. Da Holmenkolbanen ble anlagt i 1898, ble Majorstuen et populært utfartssted, og det var med et visst vemod at tømmerstua ble flyttet i 1914 for å utvide stasjonsområdet.

Det monumentale Majorstuhuset ble reist her i perioden 1928–1932 i nyklassisisme (ark. Kristofer Lange). Traktørstedene her er fremdeles populære utfluktsmål, men den landlige idyllen har blitt erstattet med det noen vil kalle et «trafikkinferno».

I dag omfatter Majorstuen en hel bydel. Fra den gamle, fredfylte gårdsveien ut av sentrum spratt Majorstuas «Karl Johan» ut som et direkte blindskudd, og «Bogstadveien har greid å overleve den stadig stigende puls i hovedstadens blodomløp».

Midt i det travle Majorstukrysset her står det en levning fra en fjern fortid.  

Hesten var lenge en viktig del av bybildet. Selv om bydelen her i store trekk var utbygget rundt år 1900, så var det ennå mye anleggsarbeid som gjenstod, og ekte hestekrefter ble benyttet til renholdsarbeid, do-tømming og materialtransport helt fram til 1950-årene. Hesten måtte ha vann, og fontenen her hadde opprinnelig en naturlig funksjon som vanningstro. En vanningstro er et stort kar som hester kan drikke fra, og ettersom en god arbeidshest trenger ca. 40 liter vann i døgnet, var det plassert mange av dem rundt om i byen.  

Det var i 1921 at Selskabet for Oslo Byes Vel besluttet å avsette midler til utsmykking av det gamle vannkaret her på Majorstuen, og det ble utlyst en konkurranse som var forbeholdt elevene i billedhuggerklassen ved Akademiet. Vinnerutkastet var laget av Asbjørg Borgfelt (1900-1976) i samarbeid med arkitekt Trygve Nissen.  

Opp fra det åttekantede bassenget stiger en slank, firkantet søyle med fire bukkehoder som spyr vann i sommerhalvåret. Søylen utvider seg i et stramt kapitél, som så trekker seg sammen i en kuleform. På toppen klamrer en bjørnunge seg «med lubben og klosset ynde til sin kule, og titter på skrå ned på sprutene».  

Fontenen har stått sin kvalitetsprøve helt siden den ble reist her i 1926. Asbjørg Borgfelt mottok flere henvendelser fra Oslo kommune om å flytte skulpturen, men det ville hun nødig. Verket var utført med dette stedet for øye.  

Med årene har det blitt utsatt for sprekker og betydelig lekkasje. I 2005 ble fontenen påkjørt og vanntilførselen måtte stenges, men den ble satt i stand igjen etter iherdig innsats fra en av strøkets næringsdrivende, Lars Christian Dahll, i samarbeid med Friluftsetaten.  

Tidligere var det flere som så på bjørnefontenen som et symbol for bydelen. Det er mulig at bjørnungen ble valgt som motiv fordi Asbjørg hadde minner fra de mange sirkustruppene som besøkte byen etter 1. verdenskrig. Et sirkustelt hadde fast tilholdssted her på Majorstuen, og flere av truppene hadde balanserende bjørner på programmet.  

Men fontenen har ikke kun vært et samlingspunkt for tørste hester. I Majorstuhuset var det i sin tid et utsalg for Vinmonopolet. Ettersom de tørste livskunstnerne ikke fikk lov til å henge utenfor polet, så samlet de seg gjerne her.  

Og på 17. mai har realfagstudentene ved Universitetet i Oslo hatt som tradisjon å feire Bjørnefontenen. Realistforeningens beskytter er nemlig også en bjørn, «Ursus Domesticus». Tidligere ble skulpturen hedret med en enkel bekransning, men i de senere årene har foreningens leder badet i fontenen på nasjonaldagen.