«Dialog som metode – Inkluderingsstrategier ved Interkulturelt museum 2006-2016» er IKMs bidrag til boken «Et inkluderende museum – Kulturelt mangfold i praksis». Artikkelen handler om metoder for utstillingsarbeid.

I artikkelen retter Anders Bettum og Gazi Özcan et kritisk tilbakeblikk på utstillingsprosjekter de har jobbet med ved Interkulturelt museum. Spesielt vurderer de metoden som har vært brukt i storsatsningene: «Våre hellige rom» (2007–2014) og «Norvegiska romá/norske sigøynere – ett folk, mange stemmer» (2014–2017). Utstillingene har det til felles at de fokuserer på minoritetsgrupper i dagens Oslo, og at gruppene som stilles ut er invitert inn i prosjektene som samarbeidspartnere. Dialogmetoden går ut på at minoritetene utstillingene handler om får være med på å bestemme innholdet i utstillingen, hele tiden i dialog og forhandling med museets prosjektgruppe.

Fordelen med dialogmetoden er at museet gir fra seg noe av sin definisjonsmakt til minoritetene selv, som dermed får mulighet til å formidle sin historie på egne premisser. Men det er også mange fallgruver når det jobbes på den måten. Et punkt som lett kan skape problemer gjelder representasjon: Hvem skal representere gruppen? Minoritetsgrupper er aldri homogene, og det vil alltid være ulike interesser innad i gruppen. Hvordan kan museene sikre at deres samarbeidspartnere representerer gruppen som helhet?

Dialogmetoden vurderes opp mot alternative strategier som vertskapsmodellen, hvor museet gir fra seg all definisjonsmakt, og redaktørmodellen, hvor et utvalg aktører får være med på å uttrykke det som i bunn og grunn er museets agenda. Hvilken metode som bør velges, avhenger av hva som er formålet med utstillingen.

Prosjektansvarlig: Anders Bettum, abe@oslomuseum.no og Gazi Özcan, go@oslomuseum.no

Oslo Museum bruker informasjonskapsler (cookies) for å forbedre opplevelsen din. Ved å fortsette besøket på oslomuseum.no, godtar du bruken av informasjonskapsler. LES MER