Spill dukketeater!

Undervisningstilbud for barnehager (3−5 år) og barnetrinnet (1.−3.klasse)

Spill dukketeater!

Dukketeater har vært en del av menneskets historie i lange tider. Helt tilbake til det gamle Egypt brukte man bevegelig figurer i rituelle sammenkomster. I middelalderen var dukkespill en del av den religiøse opplæringen, da flere av kirkegjengerne verken kunne lese eller skrive. I senere tider dukket dukkene opp i mer folkelige forestillinger både på torget og i gatene. I nyere tid forbinder vi gjerne dukketeater med underholdning for barn.

Dukketeater går i dag ofte under betegnelsen figurteater. Dukkene kan være for eksempel klassiske marionetter som føres i snorer, stangdukker eller hånddukker.

Teatermuseet har ved flere anledninger hatt både utstillinger og arrangementer tilknyttet teaterformen. I museets samling finner vi mange gamle teaterdukker, blant annet etter Birgit Strøm, Titten Teis «mor», som var en sentral norsk dukkespiller fra 1950-tallet og utover.

I dette undervisningstilbudet har Teatermuseet satt sammen eksempler på enkle
teaterdukker, samt instruksjoner til hvordan en bør gå frem, både når dukkene lages og når barna tar dukkene i spill. Dette tilbudet er tiltenkt barnehager, 3−5 år, og barnetrinnet, 1.−3. klasse. Tilbudet kan gjennomføres både i barnehagen og på skolen, i hjemmet eller ved besøk på museet. Ta kontakt direkte med museet dersom dere ønsker å komme på besøk, og kombinere dukketeateret med en omvisning i museets utstilling.

Lag dine egne dukker

Her får dere en innføring i hvordan barna kan lage egne dukker. Bruk om mulig ting som allerede finnes i de fleste hjem/barnehager/skoler. Følg gjerne eksemplene, men husk at det viktigste er å lytte til barnets ønsker for hvordan dukken skal bli seende ut. Når dere arbeider med dukkene, så utforsk gjerne dens muligheter for bevegelse underveis. Slipp fantasien løs og lag teaterdukker!

1. Dukke på pinne

En dukke kan lages på mange måter. Til denne er det brukt restegarn, restestoff (eksempelvis en gammel klut), en pinne, en isoporkule, tusj og lim. Tegn på ansikt og lim håret på kulen. Deretter tar dere lim på pinnen og trer denne forsiktig gjennom stoffet og inn i kulen. Dukken kan føres ved å holde i pinnen.

2. La sokken bli din venn!

Har du en enslig sokk uten make? Kanskje den kan bli til en hund, en katt eller et skummelt troll? Her er det brukt en enslig sokk, restegarn, restestoff, møbelknotter og maling. Øyenbrynene er sydd på, mens ørene er festet med sikkerhetsnål. Dukken kan føres ved å ta hånden inn, med tommelen i hælen og resten av fingrene framme i selve «foten».

3. Herr eller Fru Potet

Man kan komme langt ved å tenke enkelt! Ta en ukokt potet og tre den på en gaffel. Fest håret med superlim og tegn/mal på ansikt. Dukken kan føres ved å holde i gaffelen.

4. Dorulldukke

Doruller kan brukes til så mangt. Her har den blitt hodet til et kjøkkenhåndkle. Mal på hatt eller hår på dorullen. Tre et kjøkkenhåndkle over hånden og form hendene til dukken ved å tre en strikk rundt tommeltotten og lillefingeren. De andre fingrene tres inn i dorullen og holder den oppe. Det kan være lurt å tre en strikk også rundt disse tre fingrene. Dukken kan føres med hånden.

5. Bamsen henger i en tynn tråd

Har dere en bamse eller annen leke som fint kan tåle å bli festet med tråder? Her er armer, bein, nese og ører blitt festet med når og tråd, og deretter bundet fast i to spisepinner. Spisepinnene er også bundet sammen i kryss. Det kan være litt utfordrende å feste trådene i riktige lengder, så her trengs det hjelp fra en voksen. Se om dere klarer å få litt bevegelse i bamsen. Dukken kan føres ved å holde i pinnene og/eller dra i trådene.

6. Fingerdukke

Forvandle eggeskallet til en fingerdukke! Blås ut innholdet i egget ved forsiktig å stikke et hull i begge ender. Hullet i den butte enden skal være akkurat stort nok til at barnets finger får plass. Skyll egget og la det tørke. Klipp ut en sirkel i eggekartongen, dette skal bli dukkens hatt. Mal og/eller dekorer den etter ønske. Tre egget forsiktig på fingeren og mal på ansiktet. Til slutt settes hatten på og fingerdukken kan føres med fingeren.

7. Tresleivdukke

En flott klassiker når det gjelder hjemmelagde teaterdukker. Krever dog ofring av en av husholdningens sleiver. Her er innsiden malt, mens hår, øyne og munn er tegnet på papp, klippet ut og limt på. Til skjerfet er det brukt gavebånd. Kan føres ved å holde i skaftet.

8. Blikkboks-dukke

Har dere en tom hermetikkboks liggende i søpla? Ta den fram, vask den godt og riv av papiret rundt. Denne kan bli barnets nye dukke (bruk hermetikkboks hvor lokket et tatt av med et lite håndtak, slik at den ikke har skarpe kanter). Til armer og bein er det her brukt engangsbestikk i tre. Disse er først limt sammen med superlim, deretter bundet fast til hermetikkboksen med gavebånd. Til slutt er ansiktet tegnet på med tusj. Dukken kan føres ved å holde nederst i hermetikkboksen.

9. Hvor-ble-det-av-skjerfet-mitt-dukke

Finn fram noe stoff, for eksempel et sjal eller skjerf. Hodet, som her er formet av et garnnøste (kan også bruke et eple/appelsin) er først tredd ned på en spisepinne. Deretter legges skjerfet over og festes med en hårstrikk. Tre spisepinner inn i skjerfet til der hvor dere ønsker at armene skal være, og fest også disse godt med en hårstrikk. Øyne og nese kan lages med møbelknotter. Dukken kan føres ved å holde i de tre spisepinnene.

10. Kopi-dukken

Let rundt i hjemmet og finn en form dere ønsker at skal bli til en dukke. Her ble det funnet en søt, liten ugle. Tegn rundt formen på kartong/papp og klipp den ut. Tegn og mal på den og teip til slutt fast en pinne på baksiden. Kan føres ved å holde i pinnen.

11. Dukke på fire bein

Dette reinsdyret har fått kroppen laget av hylsen til en tørkerull, en pappkopp og engangsbestikk i tre. Først ble tørkerull-hylsen og koppen malt brune, fem engangsbestikk ble klippet til pinner (her kan dere også bruke ispinner), og festet til tørkerull-hylsen som bein. Den siste ble til halsen. En pappbit er klippet til, malt og limt på enden på tørkerulle-hylsen. På hodet er tegnestifter brukt til å lage øyne og nese, mens markeringsteip er brukt til øyenbryn. Avklipte gafler har blitt til gevir. Til slutt monteres hodet på halsen. Kan føres ved å holde i tørkerull-hylsen.

Scenen/spillerommet

Dukketeaterscenen kan du lage ved å sette fram to stoler med ca. 1,5 meters avstand, og legge et teppe, laken eller sengesett over. Alternativt, for en rettere scenekant, kan du legge et kosteskaft over stolene før du bretter over teppet. Du kan også lage en scene ved å bruke en tom pappeske e.l. Brett ut sidene og klipp et hull i bunnen, det blir til scenen. Dukkescenen kan også være en bordkant, en dørkarm, sofaryggen eller mye mer. Det er også fullt mulig, og kan være likeså spennende, å spille uten en definert scene.

Utforskning, improvisasjon og spillemåte

Barns lek, og da ikke minst rolleleken, er en flott og naturlig måte for barnet å utforske virkeligheten, og gi uttrykk for opplevelser og mening. Leken kan være barnets beste læremester, hvor frie assosiasjoner, forestillinger og tanker blir satt sammen til nye handlinger. Barnas fantasi og evne til improvisasjon kan lede fra en virkelighet til en annen, og i samspill med andre må de lytte, respektere og utvikle handlingen sammen.

Ifølge den israelske forskeren S. Smilansky er det betydelige sammenhenger mellom barns adferdsmønster i rollelek og adferdsmønsteret som er fordelaktig i skolesituasjoner. En rik fantasi er til god hjelp når barna skal løse problemer de møter i skolen. Fantasien er en forutsetning for skapende virksomhet, og barns lek kan gi flere fordeler som er overførbare også på andre arenaer enn i selve leken. Men, tross dette, så er det viktig å ha i mente at når barnet leker, så er det leken i seg selv som er selve målet, og ikke alt det som ligger rundt.

«Ved å tilnærme seg livet på en lekende måte, dannes mennesket.» (Juell & Norskog, 2006)

For barn i barnehage og småtrinnet er det den spontane og improviserte leken som skal stå i førersetet både når barna lager og spiller med dukkene. Pedagog og dukkemaker Bjørg Mykle er tydelig på at for de minste barna så er dukkene fantasistimulerende lekepartnere, et medium til å uttrykke følelser og tanker. Voksne må selv gjerne være med å spille, men det er viktig at de ikke prøve å overstyre eller lede leken i en forutbestemt retning. La barnet selv finne ut av bevegelsesmuligheter, eksperimentere og improvisere med dukken. Ikke hast med å etablere en scene, med mindre barnet selv tar initiativ til dette

Dukkene som lages kan fint havne i spill selv før de er helt «ferdige.» Kanskje har ikke barnet tid til å vente til drakten er ferdig, eller til at hodet er festet på en pinne. Idet barnet oppdager at dukken er klar for spill, så kan utforskningen sette i gang. Senere kan dere eventuelt lage den ferdig.

«Leken handler kort og godt om å gjennomføre så mange eksperimenter som mulig, uten noen kalkulerende eller
tabulerende fornuft som underlag.»
(Juell & Norskog, 2006)

Leder-/voksenrollen er en evig balanse mellom det å være aktiv og motiverende, samt å holde seg i bakgrunnen slik at barna får tilstrekkelig med fritt spillerom. Den voksne må gjerne spørre, komme med innspill og stimulere barnet til aktivitet, men må samtidig være seg bevisst at det er barnets forestillingsevne og egen skaperglede som skal utfolde seg og være i fokus. Det er ikke noe som er riktig eller galt når barnet leker.

Øvelse 1: bevegelse
Dukken kommer til liv først når barnet beveger på den. Utforskningen og utprøvingen av dukkens bevegelsesmuligheter gjør barnet kjent med dukken og komfortabel med hvordan den oppfører seg. La barnet først utforske på egenhånd, deretter kan man stille noen enkle spørsmål for å veilede videre utforskning. Hvordan oppfører dukken seg når den sover? Hvordan reiser den seg opp eller setter seg ned? Hvordan hilser dukken og hvordan danser den? Kan den noen spesielle triks?

Øvelse 2: stemmebruk
Å gi stemmer til de ulike dukkene er naturlig i barns møte med dukken. Skap rom hvor de kan utforske med lyder og sammensetninger. Variasjon i tempo og styrke, eksperimentering med stemmeleie, sinnsstemning og dialekt/språk åpner opp for nye muligheter og er med på å utvikle barnets kunstuttrykk. Hvordan høres dukken ut når den ler, når den er sint, glad eller trist. Kan en dukke ha flere ulike stemmer? Hvor lavt kan dukken hviske, hvor fort kan den snakke?

Øvelse 3: samspill
Å gi rom for utforskning er viktig og helt sentralt for at barnet skal bli kjent med dukken sin. Etter hvert som utforskningsfasen er godt i gang, kan flere barn og voksne begynne med samspill, og improvisere fram små situasjoner og samtaler dukkene imellom. Nå kan man i større grad begynne å iscenesette spillet, og om ønskelig, etablere en scene. La barna selv komme med forslag til steder og temaer for handlingen, som de fritt improviserer rundt. Møtes dukkene på butikken eller i skogen? Kjenner dukkene hverandre fra før, eller er dette deres første møte? Er det en konflikt i handlingen?

Det er også mulig å spille ut handling fra tekster og fortellinger, for eksempel et eventyr, som barna kjenner til. Ikke korriger dersom barna avviker fra handlingen, men la de fritt bruke handlingen til å skape egne assosiasjoner.